Fernando de Noronha & Natal, Brasil.

Da ligger jeg her i cockpiten under solseilet og hører på Brasilianske rytmer fra en buss som står parkert midt oppe på broa over Potengi River. Vi har ankommet ”Iata club Natal” som ligger 2nm opp elva. Her droppa vi anker i 28 graders vann på 5 meters dyp, hvite sandstrender og palmer 30 meter fra båten og det er helt flatt hav her, deilig. Nå har vi vugget, vugget og vugget i godt og vel 2 uker på vei over Atlanterhavet. Jeg har seilt til Latin Amerika i min egen båt, JEG er kjempe stolt!

 

Vi var innom Paradisøya ”Fernando de Noronha”, som ligger litt syd for ekvator ca 200nm fra fastlandet og Natal. Her hadde jeg den beste dagen i mitt liv, så langt. Da vi ankom øya, plantet vi ankeret i helt hvit sandbunn i krystallklart vann, på 17meters dybde. Vi feiret den kvelden og la oss tidlig. Dagen etter pumpet vi opp dingyèn og satte mot land, vi ankret opp lengst ute blant de andre båtene så det var et godt stykke inn til land. Der ventet oss innsjekking.

Vanskelig innsjekking, hadde jeg hørt. Seilere velger Noronha som innsjekkingshavn pga. det er lettere her enn på fastlandet, men likevel er det noen som sliter. Vi møtte noen svensker i en 63fots katamaran på Kapp Verde, de kom dagen før oss, og var på kontoret da jeg troppet opp der. Kapteinen måtte fylle ut papirer for i alt 10 personer om bord, havnesjefen snakket ikke et ord engelsk og det måtte betales for båt og hver enkelt om bord pr. dag de ville være på land, OG de tok ikke VISA på havne kontoret. Det er 3 minibanker på øya og de er selfølgelig laangt vekk fra havna, og om de virker er det ikke sikkert det er penger i dem. Du kan betale med visa i klessjappa rett ved havnekontoret, men du kan ikke betale for oppholdet på øya med kort hos havnesjefen. Det virker som de vil gjøre ting vanskeligere for seilere. Jeg vet ikke om Svensken fikk betalt eller sjekket inn, han var meget oppgitt og forsvant med båt og mannskap før jeg fikk sagt ha`det.

Noen Amerikanere jeg ble veldig godt kjent med sleit virkelig med innsjekken. De sa de skulle være i land tre dager, og måtte betale for det. De brukte alle tre dagene kun på å få tak i penger. For å få betalt slik at de kunne holde tidsfristen for å komme seg vekk fra øya. Her får du bøter for å ikke gjøre som avtalt. De fikk sett innsiden av alle bussene og ikke en eneste sandstrand. Jeg syntes synd på dem.

Jeg sjekket inn og fikk betalt på 3 timer. Slik: Lånte penger av policia federal, tok buss til byen, leide bil, betalte med Visa, tok ut penger i riktig minibank, kjørte tilbake til havnekontoret og betalte med cash.

Vi fikk virkelig brukt bilen de to dagene vi hadde den, vi kjørte rundt på øya og fikk se alt vi ville. Vi snorklet i laguner som var ubeskrivelig vakre, vi så solnedganger som var fantastiske, vi klatret ned sinnsyke fjellstier for å komme til uberørte hvite strender, dette var i ”Delfinbukta”.

Den beste dagen i mitt liv, var når jeg snorklet. Jeg svømte ut i en bukt som kalles skilpaddebukta, jeg hadde hørt at det kunne være hai her og at det var skilpadder her. Jeg trodde ikke en døyt på noe av det. På vei ut, holdt jeg på å tråkke på en stingray, det er en sånn som han Austrlieren døde av. Da jeg var helt ute begynte det å komme noen små skilpadder svømmene og etter hvert fant jeg noen enorme skilpadder som stod på bunn og slappet av. Det er ikke lov å berøre noen av dyrene her, men jeg svømte bak en av dem og ”smeigte” den på skallet i lang tid… jeg var så nærme at jeg hørte den helt tydelig når den var oppe i vannskorpa og pustet. (eller hva den gjorde) Etter en stund svømte jeg mot land igjen og lå og kikket rundt meg, da kommer det en hai, ca 1,5 meter lang, og styker under meg, finnen var kanskje 20cm fra magen min og jeg kunne lett tatt på den. Det var ikke det jeg tenkte på akkurat da! Da var jeg instinktivt på vei mot land før jeg viste det selv… tror jeg ropte på mamma gjennom snorkelen også i panikken. Men jeg roet meg ned og tenkte den hadde nok forsynt seg allerede om den var sulten, så jeg snudde og svømte etter. Det var en helt vannvittig opplevelse, jeg kunne se at den så på meg og var litt nysjerrig. Jeg klarte ikke å stagge instinktet mitt lenge, så jeg snudde og svømte mot land ganske fort. Jeg var langt ute, derfor så jeg en såpass stor hai, lenger inne var det mindre hai. Jeg fikk også dykket med luft her, da så vi også hai, skilpadder og store stingrays.

Etter tre lange intense dager, og en haug av dingy turer frem og tilbake med vannkanner, diesel kanner og bæreposer med mat og frukt, satte vi kursen mot Natal. Å ja, glemte nesten det. Hver morgen hoppet og danset det delfiner rundt både Cassiopeia og dingyèn når vi kjørte mot land…

To flotte dager og flere delfiner senere, entret vi Potengi river, og legger til på Natal Yacht club.

Første kvelden treffer vi noen Norske venner av Magne som spanderte en kjempe flott middag med alt inkludert med fantastiske retter og drikke til, etterfulgt av en tur til Salsa street, Ponta Negra. Dette er noe som må oppleves og kan vanskelig beskrives her… 

Vi har også truffet en meget snill normann som bor her nede, Knut og kona, som inviterte  oss med hjem. Jeg fikk eget rom med bad og dusj med utgang rett til hagen med svømmebasseng og solstoler på grønnt gress. Vi har fått opptil flere middager og lunsjer der. Han har tatt med med på sightseeing med bil og vi har funet en annen plass for båten. Det er apekatter i trærne i hagen… Det har rett og slett vært helt utrolig.

De tre første dagene var gratis i Natal  yacht club, men nå skal de ha betalt for at jeg ligger her i elva på mitt eget anker. Det er jo fordi jeg må gå gjennom sikkerhetskontrollen deres og bruker internettet i restauranten. Så i morgen drar jeg sydover, til en fiskelandsby, hvor vi har vært og sankket med de lokale og der er det helt i orden at jeg kommer med båten og de kommer også til å passe på båten for meg, sikkert mot litt betaling. Sjekk spoten og se hvor jeg er.

Da er vi her da, vi tok gummibåten mot land i går for å sjekke litt diverse. Det som da skjedde, var når vi nærmet oss stranda så vi ikke at bølgene brøyt. Bølgene tok tak i gummibåten og heiv oss ut! Båten fortsatte videre, og Magne slo kolbøtte og dunket hodet i bunn. Så nok litt morsomt ut fra land dette.

 Ellers gleder jeg meg til Karneval som begynner Fredag. Det skal være meget bra her som jeg er nå.

 Håper alt er bra hjemme og kan jo innrømme at jeg ikke lengter hjem. (Beklager mamma, men jeg har det fint her.J )

 Magne dro hjem natt til onsdag, jeg har på følelsen at han ikke lengtet hjem heller…

Dette innlegget ble publisert i Fra tur med CASSIOPEIA 2010-2011. Bokmerk permalenken.