BRASIL

Først må jeg bare si, at jeg har gjort mye dumt i mitt liv… Å dra på jordomseiling er ikke en av dem!

Sitter og venter på at jeg skal komme frem til innseilingen til Cayenne i Fransk Guyana, akkurat nå er det ikke noe vind, så seilene står å slår uavbrutt. (ganske så irriterende) men vi har  ca 5 knop for det, masse strøm i nordgående retning her. ”Vi” er forresten meg og min kjære Cassiopeia som jeg er blitt så glad i. (Hørte jeg, Åhh)? Jeg må vente på innseilingen pga. tidevannet. Jeg kan ikke seile inn til Cayenne før høyvann, det er i morra klokka 17.00. Hadde jeg seilt/drevet helt frem, hadde jeg kommet frem midt på natta på lavvann. Altså akkurat motsatt av det man burde. Så jeg har bestemt meg for å ligge på svai i ett ”venteområde” slik at jeg kommer inn i morgen 16.mai, på dagtid ved høyvann.

Jeg har nå seilt mine 5 første alene døgn, siden jeg startet på denne verdensseilingen. Jeg skriver ikke jordomseiling, med vilje. For jeg har ingen plan om å seile rundt jorda i øyeblikket. Disse dagene alene på havet har gått fort. Jeg har måttet kjøre motor veldig mye av turen. 4 døgn i strekk, med litt god seiling innimellom. Det kommer såkalte scoahls med regn og mye vind og da er det bare og få satt seil og utnytte vinden maksimalt. Jeg har sovet ganske mye hver natt, fordi jeg har radar som jeg stoler blindt på. Den har bevist at den fungerer mang en gang.

Det eneste jeg har fått kroken, er min egen propell. Det skjedde da autopiloten gikk i filler. Det sitter en liten bit av plastikk ytterst på autopiloten som ikke tåler belastningen, den røyk. Mens jeg fikset dette, sank søkke og hang rett ned. Da jeg startet igjen kom selvfølgelig snøret inn i propellen og jeg mistet den siste fiskekroken min. Fikk fikset autopiloten og igjen kunne gode gamle ”Knut” gjøre jobben sin. De andre slukene har fiskene tatt, det er noen fisk der nede jeg er glad at jeg ikke må sloss med. Den ene dagen var det noe som hadde bitt av selve kroken på en av slukene, den var festet med en stålring!

Brasil: Hmm… hva kan man si om Brasil? Jeg vil tilbake!!

Har egentlig skrevet dette reisebrevet før, men litt etter litt sluttet tastaturet på den andre pc`en å fungere. Så nå skriver jeg alt om igjen, håper noen leser dette, og synes det gir dem noe. Brasil begynte jo som sagt på Fernando de Norhuna, som var fantastisk. Så kom vi til Natal, jeg har skrevet om Natal og Fernando i et annet reisebrev. Men det har skjedd så mye som jeg ikke har skrevet noe om, og masse som jeg aldri kommer til å skrive noe om.

Her er noe av det jeg kan fortelle:

Etter noen flotte dager fra Natal sammen med Per, kom vi til Fortaleza, noe som er en stor by. Ca. 1.5 mil. Innbyggere, uoffisielt. Her skulle jeg bli ca 1 mnd. Marinaen var ikke den beste jeg har vært i, men den var innenfor murene på et stort flott hotell. Marina Park Hotell, og det var en vanvittig bra sikkerhet her. Jeg låste ikke båten en gang! Det var også ett deilig badebasseng med solstoler, bar & restaurant med palmer spredt litt rundt. Så her koste jeg meg møe! Levde rett og slett ett luksus liv noen uker her.

Per og meg bestemte oss for å dra til et lite sted sør for Fortaleza som heter Canoa Quebrada, (Ødelagt kano). Dette er et fantastisk lite sted, med sand i gatene og hest & kjerre eller esler som lastebiler og for menneske transport. Dette var ikke en turist gimmick, sånn hadde det nok alltid vært der. Vi var der i 4 dager. Her var det mange flotte, gode og billige resturanter og om kvelden etter at barene stengte, sånn i 2 tida på natta, gikk man mot stranda for å fortsette festen der. For å komme seg til stranda måtte man gå ned gjennom noen små elveleier som vannet hadde gravd ut i sanda, det er helt mørkt midt på natta, man hører ingen ting fordi byen ligger oppå en ”sandvoll” som skjermer for havet. Når man endelig finner  en av disse bekkeleiene går man ned gjennom en dal som er 7meter høy og to sko bred. Sidene er bare sand. Plutselig begynner man å høre reggea rytmer fra stranda blandet med bølgesus og lyder fra glade mennesker. Fantastisk. Så fester man med beina i vannet, vannet kommer faktisk og slår nesten inn i barene på høyvann, til solen står opp! Barene er jo egentlig bare litt moderne stråhytter som står på stylter rett i sanda. Den siste natta leide jeg ett Posada, for 40reais pr natt. Ca 150 nok. Dette var bare ett rom med vegger og murstein oppå noen små lekter som tak. Her lå jeg og hørte på Brasiliansk reggae mens regnet trommet på taket og palmene skrapte på trelemmene foran vinduene. Det var siste dagen i Canoa Quebrada.

Så tilbake i Fortaleza var jeg en dag hos Policia Federal for å utvide mitt visum, der traff jeg på to Tyskere som bodde i Combouco. De inviterte meg hjem til seg en helg. Jeg hev meg på bussen og troppet opp i en bitte liten utrolig sjarmerende by. Han var kite instruktør og hun hadde sitt eget arkitekt kontor i denne lille byen, så de jobbet på dagene. Da lå jeg i hengekøya hjemme i hagen hos dem, med internett og plasket litt i bassenget når jeg følte for det. Deilig. Her fikk jeg også vasket en STOR sekk med skittent tøy. Den ene kvelden var vi ute på en bar og hadde noen drinker. Plutselig kommer det to politibiler på stranda og to biler ved inngangen til baren, og ut stormer det uniformerte politimenn, med pistoler og batonger, tror faktisk noen av pistolene var ute av hylsteret. Alle blir linet opp å visitert. De leita etter stoff. Ingen ble tatt, men litt av en opplevelse. Den kvelden treffer jeg noen andre som inviterer meg med til Maranguapi. Det er dette de kaller ”fjellene” her i Fortaleza. Da jeg kom tilbake til Fortaleza ble jeg hentet av 3 personer som jeg aldri har sett før, utenfor hotellet. Vi kjører i 1 time, jeg aner ikke hvor vi skal og de prater kun Portugisisk. Vi kommer frem og der er de jeg traff i Cumbouco, så da vet jeg at jeg ikke blir rana. Hehe. Vi lager mat og drikker og koser oss, noen av oss går for å bade i naturlige fosser inni jungelen midt på natta, med bare en lommelykt som lys. Utrolig hva man får oppleve når man ikke sier nei…

Min bror bestemte seg for å møte meg i Brasil, jeg stilte opp på flyplassen for å hente ham og jeg hadde med to damer. En til meg og en til ham. Han ble litt lang i maska da jeg sendte damene bort til ham uten at jeg hadde gjort meg til kjenne. Var noen morsomme sekunder det. Når man er lenge på en plass får man jo bekjentskaper, så de to damene ville gjerne kjøre meg til flyplassen og være med og hente Kjell Erik. Vi hang sammen de dagene vi var i Fortaleza før Kjelle og meg sa ha`det for å seile til Sao Luis.

Da var det bare å ta opp dreggen, men den satt! Vi prøvde alt, kjørte frem og tilbake. Full gass, lite gass, full sving, full bakk osv. ingen ting hjalp. ” Kjelle, Dykk!” kom det fra kapteinen. Kjelle ganske så pessimistisk, tror ikke han likte sin nye arbeidsoppgave. Han lurte på alle haiene osv, som levde der nede… Akkurat der å da unnlot jeg å fortelle om stingrayene jeg hadde sett hoppende rundt båten. Må også si at sikten var lik 0cm, og alle båtene dumper septikken rett i havna, jippi!. Det er ikke spesielt artig å dykke ned i et gjørmebasseng for å føle seg med hendene nedover kjettingen i mørke for å prøve å finne ut hva den henger i. Kjelle kom opp igjen vill i blikket og fortalte at han kjente dreggen men den forsvant ned i gjørma og det var ikke spesielt artig å stikke fingrende nedi der, og den var urokkelig! Han gjorde ett forsøk til og kom opp like fortvilet. Jeg måtte trå til, tok med ett tau og hoppet uti, svømte ned og bandt tauet så langt ned jeg kunne på dreggen. Da var det bare å kjøre motsatt vei av der dreggen hadde tak og etter hvert slapp den, men det skulle mye motorkraft til den veien også. Jeg aner ikke hva den satt i men det var ikke bare gjørme!

Sao Luis Sky line

Så etter noen deilige døgn på havet kom vi til Sao Luis, etter en ganske så intens ankomst inn fjorden. (eget innlegg på hovedsiden) Kjelle og jeg hadde noen spennende dager der før han måtte hjem igjen til Oslo. Alltid gøy å ha deg på besøk bror…

Jeg ble ca. to uker i Sao Luis, og ble ganske godt kjent med de fleste som jobbet der. En av dem, kom ned i båten min siste dagen og var nesten på gråten for at jeg skulle dra, han gjentok stadig: E amo voce, e amo voce, me Irmao! Det betyr jeg ”elsker” deg, min bror… Det var et veldig hyggelig siste minne fra Brasil. Han og meg pleide å sitte på kveldene og prate, på Portugisisk. Jeg ga han også noen forskjellig ting jeg ikke hadde brukt for lenger, han tjente ca 2000 i mnd.

Det er ca 5 meter tidevann I Sao Luis, så jeg benyttet meg av det og kjørte båten inn på stranda på høyvann. Når det da ble lavvann, stod båten helt tørt og fint oppå hard hvit sand, klar til å renses under vannlinja før den lange seilturen hit og videre til Trinidad & Tobago.

Marinaen lå i ett ganske belastet strøk, det var væpnet ran 5 min. fra marinaen en dag. Så det føltes godt å komme seg vekk. Likte Sao Luis, flott by og vennlige folk, sånn generelt.

Til slutt må jeg bare si at det er mye fine damer i Brasil, og i delstaten som jeg har oppholdt meg er det ca 7. ganger flere damer enn menn!

Hva kan man si?

Jeg må tilbake!!

En lykkelig Skipper…

>> Siste bildegalleri: Sao Luiz til Trinidad

Dette innlegget ble publisert i Fra tur med CASSIOPEIA 2010-2011. Bokmerk permalenken.