Caribbean

Meg i Caribien! Trives...

Da er det snart slutt for denne gang, jeg må hjem å jobbe. (Her tenker jeg masse sinna ord inni meg.) Slapp av, det kommer sikkert noen innlegg til på bloggen for det. Sitter inni båten og skriver, vi har seilt fra Los Roques til Islas las Aves, som ligger 80 nm. nord for Caracas, hovedstaden i Venezuela. Islas las Aves er to områder med bare små atoller og korallrev spredt rundt omkring. Det er mange tusen meter dybt noen få meter ut. Kom akkurat opp fra et dykk med luft, jeg så bla. Små bleksprut, store papegøyefisk og Lion fish.

Lion fish

(Denne kan drepe et menneske) og det var en stor Barracuda som fulgte meg et stykke. Egentlig dykket jeg for å finne hummer, hørte det var et hummerparadis her, det er nok akkurat det det var en gang.

Barracudaen som fulgte etter meg da jeg dykket.

Traff noen Americanere akkurat nå, de sier det er utfisket for hummer her. De lokale fiskerne bytter fisk og hummer mot, batterier og Cola osv.  I går snorklet jeg, da kom det to halvstore skilpadder svømmende bedagelig forbi.  Ellers er det ca. 1 milliard fisk i alle farger her. Vannet er så klart at man ser fisk svømme på 13 meters dyp… Ja, jeg trives her. Jeg vil jobbe med dette, og tjene penger.

Status qou nå er bedre enn forrige gang jeg oppdaterte bloggen, har fortsatt nesten ingen penger, men man trenger egentlig ikke penger her. Vi fisker, og har masse ris. Fikk en Barracuda på kroken på vei hit. Jeg ante ikke om det er noe god mat-fisk, så vi vurderte å hive den uti igjen, godt ikke vi gjorde det. Den smakte fantastisk, meget likt Breiflabb, og det var mer enn nok med en filè til to personer. Når vi får fisk må vi få snørene opp, fordi vi vil ikke kaste fisk som vi ikke klarer å spise opp. En gang Chris heiv uti snøret tok det 10sec, så var det en deilig tunfisk på kroken, den smakte også fortreffelig. Historien om Doradoen har jeg fortalt i korte trekk i eget innlegg lenger ned på siden. I korte trekk er det fantastisk fiske her, bare synd vi ikke har mer løk igjen.

Vi ”slapp”  å betale på Los Roques, man skal egentlig sjekke inn på tre forskjellige steder, og betale en haug med American dollars alle stedene, og dette tar helt sikkert en dag å få gjort. Siden vi bare skulle være her i tre dager, sjekket vi ikke inn og vi forflyttet oss hver dag. Los Roques var fantastisk, noen vil nok kalle det Paradis.

En av atollene i Los Roques. Her var det skilpadde oppdrett.

Kritthvite strender, krystallklart vann, palmer osv. Litt kjedelig snorkling, man blir godt vant når man seiler i disse områdene. Det er fortsatt 30 grader i lufta og 27 grader i vannet. Trenger jeg si mer…

Siste dagen seilte vi til et sted som det var skilpaddeoppdrett, de er utrydningstruet.

En av skilpaddene som var klare til å settes ut i det fri.

 

Idet vi skulle gå på land, landet det et militært helikopter og ut kom det masse viktigutseende personer, fotografer osv. De fikk en omvisning og slapp ut en skilpadde. Etter de hadde dratt, var det vår tur, Chris og meg. Det kostet 10 Bolivars hver å komme inn, vi hadde 4. Fyren som tok imot oss var utrolig hyggelig og slapp oss inn og vi fikk en personlig guidet tur. Han løftet opp masse skilpadder og vi fikk holde og ta bilder og vi slo oss helt løs. Jeg så også at han hadde et blikk over skulderen om noen skulle komme. Fantastisk opplevelse, igjen.

Chris Fleet med dagens fangst. Skeptisk?

Som dere sikkert har forstått har jeg en kamerat om bord nå. Dere kommer til å få lese et eget reisebrev fra han siden. Chris Fleet, en fantastisk hyggelig kar som jeg kommer meget godt overens med. Han fant båten i Trinidad etter å ha studert spotten, den er utrolig nøyaktig. Han praiaet en taxibåt og sa: norsk båt, nylig ankommet og ligger langt ute. De fant meg. Jeg hørte plutselig noen rope navnet mitt, jeg stakk hodet ut og der stod Chris. Jeg ventet han ikke før senere. Jeg var ankommet dagen før, så jeg hadde ikke fått vasket eller ryddet om bord og kabinene hans var bare rot. Det ordnet seg og vi tok en øl og fant godtonen igjen. Jeg hadde som sagt masse å fikse og ordne på båten etter seilturen fra Brasil, så dagen etter var det bare å sette i gang. Vi jobbet intenst i 4 dager, pluss at vi klarte å se noe av Trinidad samtidig.

Chris med sine nye venner...

Så var det avreise, fra Trinidad. Det tok ca. 10 min før delfinene kom, som alltid. Chris fant frem kamera og alle var fornøyd. Delfinene får frem smilet på alle, uansett! Da jeg seilte inn mot Trinidad satt jeg på baugen og leste, mens store delfiner hoppet meterhøyt rundt baugen på båten. Jeg kunne sikkert tatt på dem.

Så, videre mot kysten av Venezuela gikk det litt verre. Vi fikk vinden inn bakfra, noe som egentlig er bra. Men jeg klarte ikke å trimme båten riktig iforhold til vinden og mens jeg lente meg ut bak båten for å justere vindroret, slo plutselig bommen over på andre siden og ga meg en skikkelig smekk over armene. Heldigvis fikk jeg ikke skjøtet rundt halsen. Jeg endte opp med noen seriøse blåmerker over begge armene etter dette. Vi seilte i området mellom Venezuela og Trinidad, dette området kalles: Devils mouth, det er nok fordi det er ekstremt mye strømmer i alle retninger her. Det var nok derfor jeg ikke fikk trimmet riktig og at bommet plutselig bestemte seg for at den ville være på andre siden av båten og ta meg med i slaget. Etter noen nautiske fikk jeg kontroll på båten og vi fikk seilt litt. Så kom regnet og vinden døde, det ble motor hele veien til Isla Margarita. Jeg klarte også selvfølgelig å seile forbi riktig bukt og endte opp alt for langt vest. Jeg hadde ikke noen form for pilotbøker, og prøvde bare å finne le første natta. Vi fylte ikke diesel i Trinidad fordi jeg trodde det var rimeligere på Margarita, så vi var i feil bukt og måtte fylle diesel for å komme oss tilbake mot vinden og til riktig bukt. Neste morgen stoppet jeg en av de lokale fiskebåtene og hoppet om bord, de tok meg til land og hentet en stor kanne med diesel. Noe som ble den dyreste dieselen jeg har kjøpt i mitt liv. 200 US for 40 liter! Men jeg måtte ha det… Når jeg da senere fant ut prisen for å få levert diesel til båten og pumpet om bord ble jeg ganske mutt. 350 Bolivars for 240 liter, gang med 0,8 så får man norske kroner. Man lærer noe hver dag, håper bare det er siste gang det koster meg en formue! (Det er det garantert ikke.)

På Margarita traff vi Amerikanske Jhon, som var sammen med en flott dame fra Guiana. Jhon var en fantastisk hyggelig og hjelpsom kar som hadde vært mer eller mindre samenhengende på Margarita i 7 år. Jeg kan forstå det, iom at det er den billigste øya i Caribien. Han hadde mange utrolige historier fra sine seilturer rundt omkring, så vi ble sittende noen kvelder sammen med dem i stråbaren ved stranda, med beina i vannkanten, drakk godt øl til 5 kroner flaska, og fortalte alle røverhistoriene vi kom på, vi fant sikkert på noen i farta også… Jeg endte opp med å bytte påhengsmotor med Jhon. Min var en gammel to sylindret 8 hk, uten propell og uten mulighet til å låse lokket og hans var en nyere 1 sylindret 5 hk. Vi byttet likt. Min passet mye bedre på hans Dingy og motsatt.

Etter et år på tur, har jeg lært meg å aldri legge en plan som omfatter mer enn 10 minutter frem i tid. Det krøller seg altfor ofte til. Vi hadde bestemt oss for å dra til Tortuga, men kvelden før avreise snakket vi med Jhon og gjengen igjen, og vi bestemte oss for å dra til Blanquilla isteden. Noe vi ikke angret. Dette var en fantastisk øy, det lå to andre båter her når vi ankom.

Cassiopeia trives i krystalklart blått vann utenfor Isla Blanquilla. (Venezuela)

Vannet var krystallklart og revene tydelige, det tok meg ca. 4 sekunder etter at ankeret traff bunnen før jeg var uti med fullt snorkleutsyr. På denne øya finnes det faktisk ville elser! (Det er sant, google det!) Vi skjønte ikke noen ting da vi hørte sinnsyke esel lyder inne fra øya. Vi endte opp med å kalle dem for: MSD`s. Maneating Svimming Donkeys.

Da er det snart avreise herfra også, vi skal seile i natt til Bonaire, hvor vi får vår meget etterlengtede del til kjøleboksen. Vi har vært uten kjøleboks altfor lenge nå. Det sies også at dykkingen på Bonaire skal være noe av den beste i verden, så vi får vel sjekke det ut da.

Så inntil neste gang håper jeg dere har en fin sommer hjemme og jeg kommer snart hjem…

Hilsen to fattige, men glade gutter på tur.

Dette innlegget ble publisert i Fra tur med CASSIOPEIA 2010-2011. Bokmerk permalenken.