The ABC`s and Colombia

Cartagena

Nå er det en uke til jeg skal hjem. Kan si med en gang at jeg liker Colombia og at jeg gleder meg til å komme tilbake. Her er det Rent, Billig, varmt og det er flotte damer over alt. Her er det overflod av damer, og det betyr at mennene kan velge og det igjen betyr at damene gjør alt de kan for å få menns oppmerksomhet. Nei, jeg snakker ikke om gringos, det gjelder også Colombianske menn.

Jeg kom frem til slutt, til min siste havn, etter en meget spennende ankomst til Cartagena midt på natta. Jeg hadde ikke lyst å seile inn til Cartagena i mørke, men må man, så må man! Det er to innseilinger hit, en i nord og en i sør. Jeg hadde ikke lyst å seile helt rundt til den sørlige og jeg hadde ikke lyst å prøve meg på den nordlige, på grunn av en undervannsmur som strekker seg over hele innseilingen. Den ble bygget for lenge siden for å stoppe pirater. Muren er 60cm under vannflaten og den rekker over hele det nordre innløpet. Det er bare en liten åpning midt på for små båter, den er ikke mer enn 30meter bred, maks! Hele innseilingen er ca 2km bred. Åpningen er merket med rødt og grønt lys, men det grønne sluttet å virke for 10 år siden og innenfor er det ca 1 million andre lys og bøyer.  Bøyene er også meget små og uten radarreflektor. Så lett er det ikke å finne den åpningen, og tar du feil, sier det pang!

Så jeg valgte den Nordlige, litt utfordring må man jo ha. Jeg var alene på vakt og vekket Rune. Dette er en situasjon som det ikke er lurt å stole på kartplotteren, du har alltid noen eksempler på idioter som ender på land, pga de stoler mer på kartplotteren enn VIRKELIGHETEN. Vi durer mot åpningen og kikker og kikker etter de rød og grønne lysene, plutselig ser jeg et rødt lys som kan være det riktige så vi styrer mot det. Før dette har jeg vært nede og fintunet radaren uten å finne noe, så jeg skrur den av. Kartplotteren står på, men som sagt er det lurt å være skeptisk. I følge den nærmer vi oss åpningen fort, så vi bestemmer oss for å slakke farten. Jeg begynner å få en mistanke at vi styrer mot feil rødt lys, og kikker en gang til på kartet. ”Det ser ut som vi skal være der nå, men litt mer til høyre” Sier jeg til Rune. Det er heldigvis null vind og ingen bølger i øyeblikket. Rune slakker av enda mer på farten og kikker til høyre. Der ser han den grønne bøya, som ikke lyser, ca 10meter fra båten. Vi er på feil side av den grønne! Han gir fullt ror og båten hiver seg rundt bøya og dybdemåleren går fra 7 til 3 meter og opp igjen til 7 og vi er innenfor!

Det var nærme…

Vi hadde med tre backpackere, og jeg tipper de hadde kommet seg på dekk ganske raskt. Vi hadde ikke mer enn to knop i øyeblikket, og båten hadde taklet smellen.  Jeg har faktisk seilt på land før jeg! He he. Det viste seg også at kartplotteren var 100 prosent riktig, i denne situasjonen.

Isla Las Aves

Da vi var på Isla Las Aves, var kartplotteren mange hundre meter feil. Det kunne blitt stygt om jeg ikke hadde hatt radar da. Det var midt på natta og vi skulle seile til Bonaire. På dette strekket må vi seile forbi den ene av Isla Las Aves områdene, og det står tydelig i kartet at lengdegrad og breddegrad ikke stemmer her. Så jeg la kursen godt syd for øyene, trodde jeg. Midt på natta da vi nærmet oss, slo jeg på radaren bare for å sjekke at vi ikke hadde kurs rett mot land. Det hadde vi! Akkurat der som vi hadde truffet, ligger det flere vrak. Så jeg ville ikke bli en av gjengen og la kursen godt sydover i noen timer, til jeg var helt sikkert på at vi ikke traff noe. Resten av turen gikk veldig bra.

Under vann paa Bonaire

Da kom vi til Bonaire, i de Nederlanske Antiller. Dette er et dykkeparadis, så jeg meldte meg på en dykketur. Vi så masse fisk og koraller i alle størrelser og fasonger, men jeg har sett det før og synes det var et normalt greit dykk. I dykkebåten måtte vi fylle ut et skjema om hvor mange dykk vi hadde tidligere osv. Alle andre skrev fra 6 til 30 dykk. Jeg sluttet å logge mine dykk for ti år siden, da hadde jeg 300… Kanskje jeg må jobbe neste gang, for å få noe ut av dykket. Sånn, nok skryt.

Chris and Jennifer

Kjæresten til Chris dukket overraskende opp på Bonaire sammen med moren, og vi hang sammen med dem i mange dager. De spanderte middager og vi leide 4 hjulinger og cruiset rundt på øya i to dager og fikk sett hele øya. Fantastisk, tusen takk!

Så kom avreise fra Bonaire. Vi bestemte oss for å seile forbi Caracao, hørte det var en eneste stor by hele øya. Vi passerte på natta og så det med egne øyne. Tror ikke den er noe særlig å besøke, men man vet aldri. Aruba derimot, var fantastisk. Meget Amerikansk men likevel meget pen øy! One happy island som de sier der. Kritthvite strender, passe temperatur og palmer i lange baner. Da vi nærmet oss, bestemte jeg meg for å seile rundt nord for øya for så å lense ned til Palm Beach. Det er det ingen som gjør. Nordøstsiden av øya er en meget hard kystlinje med kraftig vind og store bølger, får du problemer der sliter du! Du blir skylt på land ganske fort og båten vil bli knust. Jeg holdt god avstand fra land pga dette. Det var mer gunstig vind på denne siden i øyeblikket. Derfor valgte jeg å gjøre det sånn. Vi droppet ankeret og heiv oss i gummibåten, der traff vi Rune som avtalt. Det ble nok en liten fest, så vi fikk ikke sjekket inn før etter 3 dager. På Aruba skal du seile til brygga til Customs og Imigraitons og sjekke inn ASAP (Så fort som mulig). De påstår også at de holder god utkikk og alle kan bli bordret av myndighetene til enhver tid. Jeg tror ikke de så oss pga. vi seilte på ”feil” side av øya. Da vi endelig fikk sjekket inn, skulle vi egentlig dra igjen. Men vi bestemte oss for å bli noen dager til i Marinaen. Dette var en flott Marina og vi fikk beste plassen. Mange som beundret båten, kan si den skilte seg litt ut! Var vist en amerikaner som så vist klarte å si: Disse gutta må ha seilt hit!

Pardis oya vaar

Når man ligger i Marinaen får man gratis billetter til en privat øy som ligger på korallrevet utenfor, så vi fikk en paradisdag med paraplydrinker, hvit strand og masse sol. En av gutta klarte å pådra seg 2. grads forbrenning på noen timer, det sier litt om hvor sterkt sola er. Jeg bruker ikke solkrem engang…

Taganga beach

Så hadde vi tre dager seiling til Colombia, ankom Taganga beach og ankret opp utenfor huset til Chakira Chakira. Dette er et sted som det er utrolig mange backpackere. Det tok ca 5min før det kom en Colombianer roende ut til båten og vi tenkte at nå er det en som skal ha penger for at vi ligger her. Han pratet og pratet og kom aldri til noe betaling, men vi forstod ganske raskt hva han egentlig skulle selge. Vi kunne faktisk kjøpe 250kg om vi ville, og han kunne ordne alt annet vi ville ha tak på. Vi var kommet til Colombia!

Det var en fantastisk strand der, og vi hadde noen deilige dager med kjente og ukjente.

folk paa besoek

Kan si at båten var full av folk mer eller mindre døgnet rundt. Artig! Da vi skulle dra, ble det litt verre igjen. Kjettingen til ankreret hadde surret seg rundt et kloakkrør som lå på bunnen akkurat under båten. Den hadde ikke gått 1 gang rundt, men 4 ganger vertikalt ett par ganger frem og tilbake og 3 ganger horisontalt og inni alt dette var det ett tau som hadde surret seg fast. Jeg fridykket ned og kikket litt på sitausjonen, og jammen meg tror du ikke at det sitter TO store lionfish under røret oppå kjettingen! Det ekke mulig! Dette betyr at jeg ikke kan fjerne kjettingen før fiskene er vekk, og fiskene er territoriale, det igjen betyr at jeg må drepe fiskene. Disse er som sagt giftige og jeg vil ikke bli stukket av dem. Jeg henter harpun og kniv, setter på meg og hansker og svømmer ned, hjertet hamrer hardt nå. Sikter, skyter og bommer! jippi. Harpunen blir stående i røret… Det er kraftige saker. Jeg klarer å rive hapunen løs, henter mer luft og prøver igjen og bommer igjen. Disse fiskene er heldigvis ikke sinnafisk, og angriper ingen ting. De er bare giftige og alt som kommer i kontakt med piggene dør. Mennesker overlever, men det er ikke noe godt. Jeg svømmer ned igjen og fiskene er borte, heldigvis. Jeg kommer meg opp i båten og venter litt…

Da er det bare å få opp kjettingen, jeg fridykker ned igjen. Denne gang med blybelte for å være lenger nede. Først må jeg kutte tauet som har viklet seg inn, så må jeg få surret kjettingen rundt i riktig rekkefølge. Jeg forstår etter utallige forsøk at jeg må gi opp! Men jeg nekter å miste kjettingen og dreggen, det er for mye verdi å legge igjen. Jeg tenker så hardt jeg kan, hvordan kan jeg holde pusten lenger?! AHA, jeg har jo dykkerutstyr om bord. Jeg dykker ned, får viklet opp kjettingen og tar en liten svømmetur og finner igjen brødkniven som noen kastet på vann kvelden før.

Så da fikk vi kommet oss til Cartagena, hvor jeg er nå og venter på flyet hjem.

Denne uken må jeg vaske og rydde og fikse diverse ting før en kamerat av meg skal bruke båten i charter mens jeg er hjemme og jobber. Det er grei butikk å seile fra Cartagena til Columbia med en liten stopp på San Blas Øyene med bacpackere. Så det er hva jeg skal drive tiden med / jobbe med når jeg kommer tilbake. Gleder meg!

Ha en fortsatt god sommer og sees snart!

 

 

Dette innlegget ble publisert i Fra tur med CASSIOPEIA 2010-2011. Bokmerk permalenken.