Dag 1.

Jeg må le, Magne fikk en ildåp på denne turen. Vi dro fra Mindelo marina med brask og bram. Marinapersonalet blåste i høflig i fløyta og jeg svarte med gasshornet. Alle i marinabaren vinket og vi var i gang. Jeg har selvfølgelig før dette, hatt en avskjedsrunde med alt personalet og de andre båtene vi har blitt så gode venner med. Jeg kjente faktisk en rar trykkende følelse i brystet i det jeg sa `ha det` til noen bestemte mennesker, som Ivanice som jobber i marinaen. Vi fikk et godt forhold på disse dagene jeg har vært her.

Så tilbake til Magne. Jeg har nok ikke vært veldig beskrivende når han har spurt om denne turen, han tenkte dette skulle bli en dans på roser, ikke en tur stående i karrusell, uten sikring i 14 dager. (eller inni en vaskemaskin; sitat: Magne m.flere.) Det blåste godt da vi kom ut av marinaen, inn mellom Sant Antao og Sao vicente. Her blir atlanterhavet, og passatvinden presset inn i en kanal mellom to øyer. Så der var det litt mer bølger og vind enn mitt mannskap, Magne hadde tenkt seg. Vinden pisket havet til skum på det verste.

Magnes ekvatorbrød, bakt i Atlanterhavsdønninger....

Da Magne skulle lage mat, fikk jeg overtalt han om å gjøre det enkelt sånn i begynnelsen. Han begynte å lage 4 sandwich, jeg hintet litt om å lage en av gangen. ”Dette går så fint at” fikk jeg til svar. Han satte seg ned ved bordet for å kutte og smøre der. Jeg hintet igjen om at jeg ikke hadde lyst på smør, brød, skinke og tomat i sofaen. ”Dette går så fint atte” ikke mer enn 10 sekunder etter kom en bølge, løftet alt fra bordet og slengte det ned i sofaen for så å kaste alt brutalt videre ned på gulvet. Hehe, alt må læres, tenkte jeg.

Etter å ha revet klyveren (minket seilarealet), sjekket vindror og kurs før natta, ga jeg første vakt til magne. Nå var det bare å passe på at ikke noe skjedde. Det gikk greit med båten, seil og kurs. Men magne fikk akutt diarè. Alene på nattevakt, fastspent i styrebrønn, med fullt regntøy. Med de følger dette måtte ha, jeg sov gjennom hele seansen. All ære til Magne som har bestått første døgn, med enorme utfordringer.

Vi gjorde 113nm første døgnet, dette er bra med en 50% revet klyver.

Dag 2… osv.

(Mannskapet har god grunn til å være fornøyd når kapteinen sjøl regjerer i byssa 🙂 )

Dagene går i ett her, og tiden går fort. Nå har vi vært på havet i 4 døgn, og har seilt 437nm, vi har 122nm mil igjen til 8N 28W. Der skal vi sette kursen rett syd i 430nm til vi når øyene Sao Paulo og Sao Pedro. Derfra går turen direkte over ekvator mot Fernando.

Dette betyr mange døgn i havet, og vi må finne på noe underveis. Magne baker brød og lager mat, han er en utmerket matros å ha med ombord. Nå har han t.o.m lært at kapteinen vil ha kaffèn i sin egen termokopp. (tok bare 5 dager det, hehe) Menyen vår disse dagene har vært bla. Ovnsbakt svinekotelett m/helløk og poteter, Pastagryte med oksekjøtt og shoritzo pølse, jeg laget eggerøre til frokost en dag med diverse deilige ingredienser som jeg fant i skuffer og skap. En annen dag disket jeg opp med ovnsbakt kyllinglår med kokte poteter og løk/sopp stuing som tilbehør.

Ellers går alt bra med båt og mannskap, vi har nok strøm til radar om natten og litt leselys på kvelden. En natt måtte vi prioritere radar foran navigasjonslys. Det er tryggere å ha en alarm som markerer båter i nærheten enn å stole på at de ser oss og styrer unna. Akkurat nå har vi vinden midt i ”ryggen” og det bærer unna i 5 knops fart, med spridd storseil og klyver. Det vugger litt fra side til side med denne seilføringen, men det må vi tåle. (Magne vil skrive litt om dette senere.) Magne begynner også å bli mer komfertabel om bord nå, i dette øyeblikket sitter han naken på fordekket uten sikring og driver med litt kroppslig pleie tror jeg. De første dagene satt han fastspent uansett om han var på fordekket eller i cockpit, naken eller påkledd. Han er snart en sjømann…

Slik det ser ut nå vil vi være fremme på Fernando onsdag 16.feb. Dette er nøyaktig etter planen.

Dag 11.

Sao Pedro, kanskje verdens minste og mest avsidesliggende forskningsstasjon.

Nå har det gått mange dager, og en del er skjedd. Vi har bla. vært innom øyene Sao Paulo og Sao Pedro. Det var en helt fantastisk opplevelse! Dette er en bitte liten øygruppe som ligger på 0.55° N og 29. 20°W. Vi kalte de opp på VHFèn og spurte om det var mulig å komme i land, det var meget mulig og de hadde veldig lyst på besøk. De måtte bare først få godkjenning av den Brasilianske Marinen. Etter en time fikk vi svar over VHFèn igjen at det bare var å komme. Det er en liten forskningsstasjon på øya hvor det er alltid stasjonert 4 menneseker som er der 2 uker av gangen. De forsker på dyrelivet over og under vann, mikro-organismer osv. Å komme seg i land der var ikke lett! De har alltid en fiskebåt liggende rett i nærheten, dette er pga sikkerthet, forsyninger osv. Det er ikke noe brygge eller havn her, for det er det for mye svell. Det var helt sinnsyke bølger som nesten slo over øya, og dette var på en fin dag! Vi fortøyde bak på fiskebåten, som avtalt og de plukket oss opp med en liten dingy. (gummibåt). Så bar det av gårde mot øyene, når vi nærmet oss skjønte vi hvor små øyene og hvor store bølgene var, og her skulle vi i land… hmmm. Guttene fra fiskebåten snakket ikke engelsk, så her var det det internasjonale håndspråket og noen få portugisiske gloser som ble brukt som kommunikasjonsmiddel. Vi rundet en liten odde og forventet og se en brygge eller no, men nei, her var det en stige ned i vann. Så her måtte det beregnes høyde forskjell og fart på svellene. Så når gummibåten var på topp, var det bare å ta tak i stigen og la gummibåten forsvinne under seg. Vi klarte oss greit opp begge to men Magne fikk seg en god kakk i leggen på vei ned igjen. Vi ble servert Cola og de var meget hyggelige mot oss og fortalte om øyene og hva de driver med. Han fortalte meg at dette IKKE er vulkan, men ordentlig hardt fjell som en gang har ligget laaaangt ned under havet, noe forskere har vanskelig for å forstå. Disse øyene er en del av Atlanterhavsryggen. (Fjellkjede som strekker seg fra sør til nord, i Atlanterhavet.)

De lever også i ett med fuglelivet her, vi måtte passere store fugler som jeg ikke vet navnet på opp mot ”hytta” de bodde i. Det var enormt mye fugl og krabber på øya. De har også ett tilfluktssted her, så om det ble storm og bølgene begynner å skylle over øya, kan de søke tilflukt i en spesial bunker. Det har skjedd tidligere, og alt som var bygd på øya ble vasket på havet.

Fantastisk å få lov å komme i land her og oppleve dette. Vi var her maks en halv time, fordi jeg var bekymret for båten, som lå fortøyd bak en fiskebåt i enorme bølger (svell, det var en fin dag.) midt i Atlanteren. Hehe. Ville ikke ”miste” båten min her ute.

0.00.0000° N. Ekvator!

Både Magne og meg hadde store planer om å markere kryssingen av ekvator. Det som ble realiteten, var at jeg var på vakt og sovnet, Magne lå nede og sov, dette skjedde midt på natta. Så når jeg våknet av en alarm på radaren, stod det S på gpsèn og ikke N. Så det ble ikke helt som planlagt, eneste forskjellen er vel at vannet snurrer andre veien i vasken når den tømmes. Vi feiret med en kald øl dagen etter.

Men jeg fikk med meg posisjonen og klokkeslettet, da dette har en viktig betydning for meg.

Posisjon og klokkeslettet for passering:

0.00.0000° N/S

030.01.0529°W

Klokken 07.38.19. Søndag 13.02.2011.

Til nå har vi seilt 1184nm, og kommer frem til Pardisøya Fernando De Norhunha i morgen tirsdag 15.02. Åltså vi har da brukt 12 dager fra Kapp Verde. Dette er hele 2 (to) dager dager før hva jeg hadde som absolutt minste tid.

Kapteinen er meget Fornøyd med mannskap, Magne Hjelle og Cassiopeia som har fulgt meg trofast de siste 10år! Vi mistet to lanterner i en elektrsisk utladning i atmosfæren, aner ikke hva det var. Var lyn uten lyd…

Kommer mer om Fernando og turen til Natal i neste episode…